NISTUA BONDEROMANTIKK.: september 2016

Dogepalasset står som eit symbol på sjølve storhetstida og den posisjonen som Venezia og det Venezianske rike har i historia. Dette er presidentpalasset i Venezia. Som det stod i ei bok: "Downingstreet 10 i London og det Det Kvite Hus i Washington blir som arbeidarboligar i samanlikning med dette. I dag er det ein enorm turistby. Men Venezia har også enorme utfordringar. I løpet av 100 år har byen sunke 23cm og havet har stige 11 cm.

Dogepalasset.

Den kjente Sukkenes bro. Dei som vart dømt sukka tungt da dei gjekk over frå rettssalen til fengslet, og nokon kunne trekke eit lettelsens sukk.

Cecilie på den store kanalen.

Vi slepp ikkje unna moderne reklameplakatar i ein slik kulturby heller.

Vi ser inn mot den store Markusplassen med klokketårnet, Dogepalasset og Markuskyrkja.

I følge legenden var evangelisten Markus misjonær i Nord-Italia og var knytta til Venezia. Han vart gravlagt i Aleksandria men da muslimane overtok her, begynte dei å rive kyrkjer. I 828 smugla derfor Venezianske kjøpmenn liket av Markus ut ved å legge det under ein haug med svinekjøtt. Han vart gravlagt på nytt i Venezia og Markuskyrkja vart bygd.
Det var så lang kø for å kome inn i Markuskyrkja at vi ikkje hadde tid til det.

For oss som er vant til at byar og hus står på trygg grunn er det ganske spesielt å oppleve ein by der havet utgjer sjølve gatebiletet.

Her går vi eit smalt smug/trong gate.....

men plutseleg ender gata i ei "sjø-gate". Skal vi kome lenger, da må gondlane bringe oss vidare.

Eg vart svært imponert over kor godt gondolførarane manøvrerte desse farkastonane borbi hushjørne, under bruer og forbi kvarandre.

Nattopera i Verona må også reknast som ei stor oppleving av det klassiske Italia.

Teatret er eit av desse som står igjen frå Romertida.

Her er det mange kulisser som er så store at dei må løftast ut og inn med store heisekraner.

Det skal vere plass til 15.000 i dette teatret, men det var ikkje fullt. Men dette biletet er likevel teke lenge før det begynte.

Det var Aida av Verdi som vart framført. Klipp frå Wikipedia:

Aïda ble mottatt med begeistring da den ble urframført i Kairo i 1871. Verdi var selv ikke til stede, men han uttrykte misnøye med det faktum at publikum besto av prominente inviterte personer, politikere og kritikere. Komponisten hadde ønsket at flere fra det vanlige publikummet var til stede. Han betraktet derfor den italienske (og europeiske) premieren som fant sted på La Scala-operaen i Milano den 8. februar 1872 som den «egentlige» premieren.

Han hadde dessuten skrevet Aïda-rollen spesielt for Teresa Stolz som sang den for første gang under premieren i Milano. Rollen som Amneris ble i Milano sunget av Maria Waldman som var Verdis favoritt til denne rollen. Verdi hadde også forespurt dirigenten Angelo Mariani som var Teresa Stolz’ forlovede, om å dirigere Kairo-premieren, men han avslo.

Under premieren i Kairo ble Aïda sunget av sopranen Antonietta Anastasi-Pozzoni. Rollen som kongen av Egypt ble sunget av Tommaso Costa, bass, mens Amneris ble sunget avmezzosopranen Eleonora Grossi. Radames ble framført av Pietro Mongini i Kairo og Giuseppe Fancelli i Milano. Amonasro ble framført av Francesco Steller i Kairo og Francesco Pandolfini i Milano. Ypperstepresten Ramfis av henholdsvis Paolo Medini og Ormando Maini.

Andre premierer:

Buenos Aires, 4. oktober 1873
New York, 26. november 1873
Berlin, 20. april 1874
Wien, 29. april 1874
Madrid, 12. desember 1874
Budapest, 10. april 1875
St. Petersburg, 1. desember 1875
Praha, 11. desember 1875
Paris, 22. april 1876
London, 22. juni 1876
Melbourne, 6. september 1877

Aïda er fortsatt på standardreportoaret og figurerer på 16.-plass blant de mest framførte operaer i Nord-Amerika. Det er gjort en rekke innspillinger av operaen